To kvinner ( La campesina de Alberto Moravia en noruego )

Etter den tredje (To kvinner, 1959) mente Arne Hannevik at «beretningen flyter jevnt og rolig fremover uten svære spenningsmomenter» og at Moravia likevel lykkes å få oss (leseren) «opptatt av denne enkle, alminnelige kvinnen, enda så saklig og lidenskapsløst det hele er fortalt».^[6]